Island
30. Juli var det klart for årets lange ferietur, og jeg dro til Island for å reise sammen med Florian, Karo, Thomas, Martina og Laurent, og se hva Sagaøya hadde å tilby. Florian og Karo hadde planlagt reisen i mer enn et halvt år, så det var jo litt ekstra spennende under vulkanutbruddet i vår, men det ble ikke noe problem i det hele tatt.
Det første som er påfallende når man lander på Keflavik lufthavn sørvest for Reykjavik er at det er øde. Det fins ikke trær, og det er ikke alltid det er så mye gress heller. Det var nesten så jeg trodde jeg var kommet opp på vidda i Norge. Der har vært skog på Island, men den vokser sakte, og ble hogget ned for oppvarming og tømmer. Seinere har erosjon fjernet mye av det fruktbare jordsmonnet. Noen steder er det plantet ut nye trær, men det er likevel et svært trefattig land.
Reykjavik
Når vi kom til Reykjavik minnet det nesten mer om en litt forvokst norsk småby enn en hovedstad. Men så er alle husene er lave av jordskjelvhensyn. Dessverre mister det litt av sjarmen når hovedhandlegata er ganske trang, men likevel er bilvei med parkeringsplasser. Og bilene på Island er gjerne av typen ekstra stor bensinsluker (av praktiske grunner). Her var det mange turistsjapper å stikke innom, og klassikere var t-skjorter og effekter med fraser som "Eg tala ekki islendsku" eller "[ˈɛɪjaˌfjatl̥aˌjœkʏtl̥]" i forskjellige varianter. Her gikk det også an å kjøpe poser med vulkanaske eller aluminiumsbokser med "Islandsk fjelluft" (0 kalorier!) for 50 kr og oppover. (Eine veraschung, gibt's ja gratis in Skógar)
Vi var 2 dager i Reykjavik, og så blant annet det historiske museet. Der kunne vi se hele den islandske historien, fra de første bosetterne som kom fra Norge i 870, prøve ut vikingkostyme og lese om livet i Island fram til moderne tid. Og når det ble litt for mye på en gang, hadde de til og med et hvilerom med seng! Noe for norske museer og universiteter? Det lå også en knapp i senga, den fant jeg ut hva gjorde da to museumsvakter spurte om jeg trengte hjelp... :þ
Ellers fikk vi også startet badeferien på en strand ved havet med
oppvarmet vann. Siden de har varmt vann i overflod heller de det altså rett ut i sjøen. Vann var det også mye av da vi dro videre med leiebil. Først til Gullfoss, en av de mest populære turistattraksjonene på Island. Vakkert, men ikke
så spektakulært for nordmenn. Interessant var alle skiltene om hvor det var ulovlig å gå. Ikke fordi det var farlig, noe det gjerne var, men fordi folk ikke skulle lage nye tråkk. Dette gjaldt generelt over hele Island, de antar at folk bruker sunn fornuft :)
The golden circle
Etter Gullfoss dro vi til Geysiren Strokkur, som spyr ut en 10-20 meter høy kokende vannsøyle hvert 4-8 minutt. Det var virkelig fascinerende å se på hvordan vannet bølget opp og ned, før det brøt ut med stor kraft. Jeg ble litt fristet til å koke et egg, men det var ikke lov å kaste noe ned i vannet, dessuten luktet det nok egg (hydrogensulfid) uansett. Råtne egg luktet det forøvrig også fra springvannet noen steder, men vi ble ikke syke av å drikke eller bade i det, så det var bare litt ubehagelig noen ganger.
Rett ved Gullfoss og Strokkur ligger Þingvellir, stedet for verdens eldste fremdeles fungerende parlament, Alþingi, etablert allerede i år 930. Her kom høvdinger for å diskutere politikk og handelsfolk for å selge varer, men det var også et sted for sosiale sammenkomster og nyhetsutveksling. Nå er det redusert til en turistattraksjon og en festplass for viktige anledninger, da politikerne foretrekker mer komfortable arbeidsplasser innendørs i Reykjavik. Vi fikk i hvert fall traske rundt på historisk grunn der vi gikk langs Lögberg der lovene ble lest opp.
Samtidig med at vi reiste gjennom "the golden circle", stoppet vi også for en raftingtur i elven Hvita. Jeg synes det var kjempemoro, selv om den bare var grad 2 av 5, og dermed ikke kjempespennende. Her fikk vi også erfare at selv om Island har varme kilder, er det meste av vannet likevel temmelig kaldt. Og det var ikke reint heller, grått av sand og gjørme, men det var intet hinder for å falle uti :)
Skógar
Akkompagnert av
Jungle Drum kjørte vi videre, denne gangen forbi Seljalandsfoss til Skógar i sør, der vi ble i 2 netter. Med en fin 60 meter høy foss rett i nærheten var det fristende å finne ut om den kunne brukes som en dusj. Jeg måtte nøye meg med vannet som sprutet nedenfra og sidelengs, da selv det ble litt ubehagelig.
Her var tydelige spor etter vulkanen under Eyjafjallajökull bare 10 km unna. Det var til og med en liten flystripe laget av aske. Enorme områder var fremdeles svarte, og ungdomsherberget hadde også gamle lapper om at vi måtte holde vinduer lukket, for å forhindre at det ble for skittent.
Mens vi var her, fikk vi også prøvd ut den lokale varme kilden. Her kom varmt vann rett opp av grunnen, og rant ned i et basseng. Selv om det kjentes brennende varmt, var det ikke spesielt egnet for eggkoking, etter en halv time var det fortsatt svært bløtkokt. Men det var derimot godt egnet til å bade i, lenge. Derfor kom vi også tilbake en andre gang.
Vatnajökull
Fikk også prøvd ut brevandring på en arm av Vatnajökull, som tross nedsmelting fortsatt dekker over 8% av Island. Før vi dro ut fikk vi både stegjern og isøks - til pynt. Og hvis vi begynte å skli, burde vi bare skli til bunnen, tau hadde vi ikke. Men vi fikk bare en svært kort tur, riktignok med mye forklaringer underveis. For eksempel hvordan kjegler av sand oppstår, da sand isolerer isen så den ikke smelter så fort, mens den ubeskyttede isen rundt smelter mye mer. Og om kanalene og sprekkene som breen er full av.
Et par timer unna, men fremdeles ved Vatnajökull, ligger Jökulsárlón, den største isbresjøen på Island. Her gikk det an å være med på en båttur mellom isfjell. For vår sikkerhet var det et par gummibåter som kjørte på isfjellene for å flytte dem unna. Men det så mest ut som de bare hadde det moro. Vannet her er faktisk brakkvann, da tidevannet kommer inn hver dag, derfor smakte det heller ikke så godt som den 1000 år gamle isen vi fikk utdelt.
Reykjavik 2
Martina og Laurent måtte nå tilbake igjen, så vi dro alle til Reykjavik igjen og den blå lagune. Den blå lagune er et spa med egen, angivelig sunn, vannkilde som, etter at den har gitt fra seg litt varme i kraftverket like ved siden av, blir brukt til å bade i. I tillegg er det satt ut bøtter med mineralgjørme som man kan smøre i ansiktet. Denne gjørma gjør vannet veldig grumsete, og legger seg etter hvert også på bunnen, sammen med hår og sånt. Men vannet var visstnok ikke egnet for de vanlige sykdomsbakteriene, så det gjør vel ikke noe. De brukte heller ikke klor. Alt i alt var det fint og avslappende, men heller ikke mer.
Neste dag, i Reykjavik, var det klart for gay pride. Siden jeg aldri har fått sett den i Oslo eller andre steder, var det artig å få se den fargerike homoparaden. Dette var en folkefest, der store og små enten gikk i toget eller stod ved siden av og så på og viftet med regnbueflagg eller gikk med regnbuehatter og halsbånd. Så så jeg også en kopi av Biørneblæs' grønne trompet. På gratiskonserten etterpå krydde det av folk, og det ble sagt at 80-90000 deltok, imponerende, Islands og Reykjaviks befolkning tatt i betraktning.
I reykjavik hadde de også en fantastisk isbutikk, der de lagde de isen til deg, med valgfri is, tilbehør (ferske jordbær, nøtter, sjokolader, ...) og saus, blandet og hakket alt sammen, og serverte i kjeks. Den var kjempestor og god, og kostet bare 35-40 kroner. Kuleis blir aldri det samme mer.
Vestmannaeyjar
Siste stopp på reisa var Vestmannaeyjar, øygruppa sør for Skógar, kjent for både det
tyrkiske piratangrepet i 1627, kanskje mer for vulkanaktiviteten for 40-50 år siden. Det var i denne øygruppen øya Surtsey oppstod, der en undersjøisk vulkan fikk utbrudd. Men også her vulkanen Eldfell fikk utbrudd i 1973, et utbrudd som begravde hus i lava og nesten blokkerte den essensielle inngangen til havna, samt dekket resten av byen med aske. Kun en innherdig innsats reddet byen fra å legges øde.
I dag kjenner man igjen lukta fra fiskeriene og fiskeindustrien i byen, og det meste ser ganske normalt ut. Går man imidlertid i retning Eldfell, ser man at terrenget plutselig stiger 10 meter, og det blir veldig steinete. Oppå platået av størknet lava ser man gateskilt der veiene tidligere lå, samt "gravsteiner" for husene som ble begravd. Kun en mann døde. Vulkanen er fremdeles varm, nesten 40 år etter kan man fremdeles bake brød på toppen av vulkanen, bare man graver en halvmeter ned. De måtte visst steke i et kvarter.
Øyene blir besøkt av 8 millioner lundefugl hvert år, noe som også preger øya. Rommet vi bodde på var dekokrert med lundefugler på veggen og huset ble kalt "fugleredet". Lundeegg og -fugler er blitt brukt og brukes til mat, men de er vanskelige å få tak i, der de lager reder i klippevegger. Derfor har innbyggerne utviklet en teknikk der de svinger seg i et tau fra side til side langs veggen. For å trene på dette, er det blitt satt opp et treningstau rett ved byen, der gamle og, for det meste, unge kan øve seg og ha det moro. Jeg måtte selvsagt prøve, og fikk tips og inspirasjon av 13-åringen Órvar, som oversprang meg mange hakk.
Etterpå guidet han meg og vennen hans, Valdimar fra Danmark, opp til toppen av det høyeste fjellet på Heimaey, noe som er en ganske bratt tur, med kort vei fra stien til avgrunnen. De fortalte at noen danske turister hadde omkommet etter å ha falt ned. Vi kom oss imidlertid greit opp og ned igjen, og det var en flott utsikt til fastlandet og til byen.
Interessant er det at det beiter mange sauer, både her og på liknende topper i nærheten. Siden sauer ikke kan klatre i stiger, blir de bært opp om våren, til de kommer til steder de kan gå selv, og sendt ned med en provisorisk taubane på høsten. Da blir to sauer satt sammen i et nett, mage mot mage, og sendt av gårde til en båt som venter. For denne jobben blir man betalt et halvt lam om dagen.
På Heimaey, med 4-5000 innbyggere, har de også et svømmeanlegg med 3 rutsjebaner, den ene med trampoline på enden, klatrevegg, badstu, samt flere kalde og varme basseng. De har også fotball- og golfbaner. Og kino, selv om den stort sett viser en historisk film om vulkanutbruddet. Til å være en så liten øy, hadde Vestmannaeyjar veldig mye å tilby, og var et høydepunkt på turen.
